Skups på Nærnett

Ei uke igjen av praksisen, denne uka på nærnett. Jeg jobber seint. I dag er vi fem stykker på jobb, ikke så mye å skryte av. To stykker har laget saker ute, mens resten av oss sitter inne i redaksjonen. Jeg er fremsideredigerer, jeg leser over det de andre lager og prioriterer saker. Også forandrer jeg på overskrifene hvis jeg syns de er dårlige, eller kjedelige. Noe som har skjedd en del ganger i dag:P

Dokfilmmagasin rett i posten!

Denne dagen har for det meste gått med til distribusjon av dokfilmmagasinet som jeg har vært med å skrevet i. Jeg trodde det maks tok en time, men da jeg så kartet og antall aviser, skjønte jeg fort at det ikke stemte. Jeg kjørte heldigvis ikke alene, jeg hadde fått med meg en som både kunne lese kart, og var kjent. Så en stor takk til deg! (Jeg skylder han virkelig en tjeneste nå!).
Selv om det kanskje ikke er det mest givende arbeid jeg har gjort, så fikk jeg i hvertfall frisk luft siden vi måtte springe ut og inn av bilen med magasinet. Jeg håper innbyggerne i Volda er fornøyd med magasinet, og at de finner noe godt lesestoff. - Og at de blir med på dokfilm som begynner tirsdag i neste uke!














Vi kjørte rute 5, men hadde ikke nok aviser til alle i det området.

Besøk fra V(F)estnes

I dag fikk jeg besøk av pappa, Sunniva (søstra mi), Gunnhild og de to nydelige hundene Gaia og Betty. Det var veldig koselig. De skulle egentlig på båtmesse i Ålesund, men jeg maste meg til slik at de kom å besøkte meg i stedet for;) Hihi. Det går så lenge mellom hver gang vi treffes, så jeg ble kjempe glad for at de bestemte seg for å komme.

De fikk nystekte vafler da de kom, og de sa de likte dem. Men da jeg røpet at det var "posevafler" sa søs: Da var ikke de så gode like vel. Haha! Hun sier ting rett ut hun søstra mi.
Etter at vi hadde spist vafler og vært litt på hybelen min, dro vi ned på en kinesisk restaurant i sentrum. Jeg hadde aldri vært der før, så det var kjekt å prøve en annen plass enn "Det grøne treet". Jeg spiste innbakt kyllingfilet, noe som smakte veldig godt:)
Smykket som er på bildet er en perle fra Tenerife. Det fikk jeg fra dem som en "før bursdagsgave". Fint??

Maks 1000 kroner!

I går var jeg for første gang tilskuer til en rettsak! Vi skal ha innlevering, og oppgaven er å skrive et rettsreferat. Jeg var veldig spent på forhånd, siden jeg bare har sett rettsaker på TV. Vi skulle få være med på en rettsak både på ungdomsskolen og videregående, men det ble aldri noe av. Jeg var veldig skuffet husket jeg. Men i går fikk jeg altså oppleve det.

Det var veldig høytidelig, selv om vi satt kanskje ti journaliststudenter med penn og papir og noterte for harde livet. Salen var veldig liten, men alle fikk heldigvis plass. Saken handlet om et bedrageri, en person som hadde fått mer penger enn det han skulle ha. Den tiltalte møtte ikke opp i rettsalen, men det var så mange bevis at den uansett kunne finne sted.

Jeg syntes det var veldig interessant å følge med fra første stund, siden dette var første rettsaken jeg har vært vitne til. Men når vi var kommet litt uti, tenkte jeg at jeg var glad for at jeg ikke valgte jus på førstevalget. De måtte bla i loven opptil flere ganger og selv om saken var såpass liten av karakter, måtte de gjennom alle rutinene som å spørre om de hadde tilknytning til den siktede osv.

Men så skjedde et vendepunkt. Den siktedes advokat hevet stemmen og sa at påtalemyndighetene hadde gjort en feil angående paragrafen de ville dømme den siktede for. Han forklarte hva han mente paragrafen betydde, og det med en voldsom sikkerhet i stemmen. Aktor ble veldig usikker, og måtte til og med be om å få pause. Advokaten smilte selvsikkert og sendte et lurt blikk i min retning. - Nå ble det action her sa jeg. Før han gikk ut, sa han til oss alle: Jeg må jo bruke alt jeg har.

Etter pause prøvde aktor på best mulig måte å forklare begrunnelse for paragraf, men advokaten til den siktede var aldeles ikke enig. - Maks 1000 kroner i bot, sa han som avsluttende replikk til dommeren.

Akkurat dette lille stuntet fikk meg til å tenke. Det var tydelig at dette var en mann som virkelig gav alt, selv om denne saken her var liten og "ubetydelig". Jeg tror han må ha vært nært 60 år, sikkert en mann som har vært i gamet lenge.

Det er slik jeg håper jeg kan bli når jeg skal ut i det virkelige arbeidslivet. Jeg håper jeg klarer å gi alt, selv om det bare er en liten sak jeg skal dekke, eller om det er en sak som tar tid. Det samme gjelder om jeg må jobbe i en liten lokalavis eller en lokalradio som kanskje ikke har så stor anseelse. Det er lett å se ned på slike aviser og radiostasjoner, men også her er det viktig å gjøre jobben sin grundig, slik som advokaten hadde gjort i den lille "fille" saken. Jeg skal prøve å huske denne hendelsen de gangene jeg synes sakene jeg skal dekke er uinteressante, plutselig dukker det opp noe bra!

(Bildet er hentet i bildemappen til Word)

Tilbake på bygda - påska over

Så var denne påskeferien over. Det hadde vært kulere å skrive "back in town" som overskrift, men da hadde jeg jo løyet. Jeg er tilbake i Volda og det er ikke noen by.
Men det er en annen sak. Jeg har hatt ei heilt grei påske, har prøvd å slappe av mest mulig, spist godteri og vært sammen med folk jeg ellers ikke møter så ofte. Det ble dessverre ingen turer på ski, snøen var smeltet bort:( Det ble i stedet en del turer på fjellet der jeg bor. (På bena vel og merke).
Nå forbereder jeg meg mentalt på å stå opp tidlig igjen. Det gjør jeg ved å se på "Frustrerte fruer" og "Privat praksis".

"Bye,bye påskekyllinger, påskeegg og Kvikk Lunsj".

Dette er prosentvis fordeling over påska:

Sovet: 40%
Jogget: 5%
Vært med venner: 20%
Vært hjemme og slappa av sammen med mamma: 30%
Besøkt andre familiemedlemmer: 5%

Blogg? What?

Klokka er over 12 og jeg har opprettet en blogg. Hmmm. Jeg har aldri før vurdert å blogge, men hvorfor ikke? Jeg elsker å skrive og ta bilder. Da burde dette muligens være noe for meg? Jeg har også skrevet dagbøker, men ikke tro at jeg kommer til å røpe noe av det her. Aldri. Den dagen jeg glemmer at dette IKKE er en privat dagbok som bare jeg leser, da må noen stoppe meg. Og det er ikke fordi jeg har et fryktelig hemmelig liv. Det er vel heller fordi jeg liker å være litt hemmelighetsfull;)
Peace out








Foto: http://ballycrochan.files.wordpress.com/